Hjemfall

[Teksten med svart skrift på denne siden ble hentet fra LVK's nettsider i desember 2022.
Tekst med rød skrift er våre kommentarer til teksten.
Tekst markert med rosa farge markerer sterkt misvisende formulering.
Det som er markert med gul farge er bemerkelsesverdige opplysninger som man ikke skulle vente seg fra en sammenslutning som angivelig jobber for å ivareta vasskraftkommunenes interesser.]

Helt fra de første konsesjonslover har det i norsk rett derfor vært etablert et skille mellom offentlige eiere på den ene siden, og private og utenlandske eiere av kraftforetak på den andre siden.

Lovgrunnlaget frem til 2008

Hjemfall er regulert i industrikonsesjonsloven og vassdragsreguleringsloven.

Etter tidligere regler ble offentlige eiere gitt evigvarende konsesjoner til å erverve og bygge ut vannfall, mens private og utenlandske eiere bare ble gitt en tidsbegrenset konsesjon, vanligvis 60 år. [At skribenten her bruker ordet "bare" avslører vedkommendes positive syn på privat og utenlandsk eierskap til vår vannkraft, og indikerer derved at vedkommende ikke setter vertskommunenes interesser først. Svært mange mener at 60 år ikke er "bare"!] Etter konsesjonstidens utløp overtar staten eiendomsretten til vannfallene og de fysiske kraftanleggene vederlagsfritt.
["overtok" hadde vært det korrekte ordet. Ved å skrive "overtar" gir skribenten inntrykk av at heimfallretten består, men den ble i praksis helt avskaffet i lovene i 2008 og enstemmig og uten debatt stadfestet i 2017 (riktignok uten at stortingsflertallet ante hva de stemte for).

Skribenten nevner ikke med ett ord at heimfallretten og vederlagsfri overføring til fellesskapet for vannkraftanlegg mellom 1000 og 4000 naturhestekrefter helt ble besørget avskaffet alt i 2004 av Bondevik-2-regjeringen som hadde flere Høyre-politikere som sentrale ministre, bl.a. Thorhild Widvey (H) som olje- og energiminister (18.06.2004–17.10.2005), og Erna Solberg (H) som kommunal- og regionalminister (19.10.2001–17.10.2005).

Heller ikke nevnes at heimfall og vederlagsfri overføring til staten og vertskommunene ved lovendringene i 2008 helt ble avskaffet for nye konsesjoner, og det også i praksis ble avskaffet for gamle konsesjoner.

Hva kan motivet være for å gjøre slike utelatelser, for noen som lager en ordrik nettside om heimfallretten?]

Vertskommunenes rett til en andel av det hjemfalte anleggs verdi

Når anleggene hjemfaller til staten, har de berørte kommuner en lovbestemt rett på inntil en tredjedel av det hjemfalte anleggs verdi. [Igjen ga skribenten inntrykk av at heimfallretten består....] Det tilligger Stortinget å treffe beslutning om kommunens hjemfallsandel i den enkelte sak, og praksis så langt har vært at jo høyere kraftmengde som hjemfaller jo mindre prosentandel tildeles kommunen. Flere medlemskommuner har i dag hjemfallsinntekter basert på avtaler med Statkraft, som har overtatt anleggene på statens vegne.

Lovendring i 2008: Eierskapet sikret også for fremtiden (Lov 26. september 2008 nr. 78) ["sikret" for hvem?

Lovendringene i 2008 hadde liten eller ingen effekt, før Erna Solberg og hennes H+Frp-regjering fikk lurt stortinget til å gjøre helt utvetydig en inntil da tvetydig (og ulovlig) bestemmelse gitt i Jens Stoltenbergs første regjeringsperiode i år 2000. Det var en lovendring som ville åpne opp for at lovendringene som kom i Jens Stoltenbergs andre regjeringsperiode i år 2008, som fjernet heimfallrett for nye konsesjoner, også kunne brukes for gamle konsesjoner. Dette lovtillegget (i Vassdragsreguleringsloven § 37) har så langt ført til at det største vannkraftanlegget som skulle gå til heimfall, istedet (ulovlig) ble gitt gratis og for evigheten til Hydro og Lyse.]

Norske hjemfallsregler har vært vurdert av EFTA-domstolen. Ved avgjørelse 26. juni 2007 fant EFTA-domstolen at reglene var i strid med etableringsretten og kapitalbevegelsesretten etter EØS-avtalens artikkel 31 og 40, og at Norge hadde brutt sine forpliktelser i henhold til EØS-avtalen fordi hjemfallsordningen forskjellsbehandlet offentlige markedsaktører på den ene siden, og private og utenlandske aktører på den annen side. Norge ble dermed pålagt å endre industrikonsesjonsloven, slik at vi etterkom EØS-rettens krav til likebehandling av offentlige og private eller utenlandske markedsaktører. Domstolen åpnet imidlertid for at Norge kan ha en ordning som sikrer offentlig eierskap til vannkraften, forutsatt at dette blir gjennomført konsekvent.

[Lovendringene medførte, og medfører fortsatt diskriminering mellom offentlige / halvoffentlige og private konsesjonærer, og mellom private konsesjonærer og andre private selskap.
Dette faktum ble påpekt i høringsuttalelsen til OED av 30.4.2008 fra selveste Eivind Reiten, tidl. sjef i OED og daværende konsernsjef i Norsk Hydro. (Reiten ønsket seg primært at Hydro skulle få beholde 100% av sine heimfall-kraftverk. - Gratis og tidsubegrenset, forstås.)]

Spørsmålet var dermed hvordan målsettingen om offentlig eierskap kunne gjennomføres på en måte som var i tråd med EØS-avtalen.

[Skribenten nevner ikke med ett ord at stortinget kunne ha valgt å bestemme heimfall til staten og fellesskapet, for alt, og at det ville vært i henhold til EØS-avtalens regler. Da ville all vannkraften (over "4000 naturhestekrefter") i vårt land komme i fellesskapets eie, slik det er for all vannkraft i resten av Europa.]

I tiden etter EFTA-domstolens avgjørelse og vedtakelsen av den nye loven, gjaldt det en provisorisk anordning som ble vedtatt 10. august 2007.

Samtidig lanserte regjeringen den såkalte konsolideringsmodellen, ["konsolideringsmodellen" er nytale og et hokkus-pokkus-ord. Et mer passende begrep hadde vært "Kom-la-oss-narre-stortinget-modellen". Det å revolusjonere en 100 år gammel, velfungerende og populær lov, ved å utradere heimfallretten og vederlagsfri overføring av vannkraftverk til staten og vertskommunene, for alle nye konsesjoner, og i praksis å utradere heimfallretten og vederlagsfri overføring av vannkraftverk til staten og vertskommunene, også for gamle konsesjoner, har selvsagt ingenting med konsolidering å gjøre. Konsolidering betyr sikre, befeste, styrke.
Lovendringene i 2008, ble i 2017 "konsolidert" av et enstemmig storting uten diskusjon. Det er imidlertid åpenbart at ut fra bl.a. kommentarene til lovendringene i 2017 fra energi- og miljø-kommiteen, at stortingsrepresentantene ikke hadde noe ønske om å fjerne heimfallretten. Stortinget vedtok altså noe som et flertall av representantene ikke forsto betydningen av.
Fjerningen av heimfallretten for gamle konsesjoner var ulovlig, men denne ulovlige lovendringen gjelder fortsatt.]
som skulle sikre offentlig eierskap til vannkraften. LVK ga sin tilslutning til forslaget, som ivaretok LVKs viktigste anliggende – et fortsatt nasjonalt og offentlig eierskap til vannkraftressursene.

Regjeringen fremmet 23. mai 2008 forslag til endringer i industrikonsesjonsloven i Ot. prp. nr. 61 (2007–2008). Regjeringen foreslo følgende bestemmelse i § 1:

«Landets vannkraftressurser tilhører og skal forvaltes til beste for allmennheten. Dette skal sikres gjennom offentlig eierskap på statlig, fylkeskommunalt og kommunalt nivå.»

Stortinget vedtok den nye bestemmelsen ved Lov av 26. september 2008 nr 78. Loven trådte i kraft samme dag.

LVK er tilfreds med loven, [LVK, ved sekretariatleder og den "juridiske rådgiveren" for LVK fra 1989 til dags dato, Caroline Lund, innrømmer altså at LVK støttet forslaget om å avskaffe heimfallretten for nye konsesjoner, og i praksis også å avskaffe den for de gamle konsesjonene, og "er tilfreds med loven". - Ikke så rart da Caroline Lund hadde vært med å utforme forslaget (som ble vedtatt av et villedet storting).] som er i tråd med det syn LVK har forfektet om viktigheten av at Norge beholder et offentlig eierskap til vannkraftressursene.
[Nei. Sannheten er at det viktigste resultatet av det LVK og den "juridiske rådgiveren" Caroline Lund "forfektet", var at lovendringene som ble gjort i 2008, som hun hadde vært med å utforme, la grunnlaget for at det private, multinasjonale aksjeselskapet Hydro stakk av med gratis og tidsubegrenset, tilsvarende ca 80% av den vannkraften selskapet tidligere har fått fra det desidert største kraftanlegget med krav om heimfall i konsesjonen, nemlig RSK....]

Etter lovrevisjonen har det ikke lenger vært anledning for private og utenlandske selskaper å erverve fallrettigheter for å bygge ut vannkraftverk, heller ikke på tidsbegrenset konsesjon. Det er likevel en mulighet for at inntil en tredjedel av offentlig eide kraftverk selges til aktører som ikke regnes som offentlige.

LVK har vært representert i utvalget som har utarbeidet lovforslagene, og nye hjemfallsregler som ivaretar det nasjonale eierskapet til naturressursene har vært et viktig arbeidsområde for organisasjonen.
[Neppe. "Juridisk sekretær" og "juridiske rådgiver" for LVK, Caroline Lund, har vært med fra A til Å i strevet med å avskaffe heimfallretten. Hjemfallsutvalget (2003-2004), der hun gikk imot at man skulle ta hensyn til det EØS-eksperten, Dr. juris Olav Kolstad, hadde skrevet om at lovendringer med tilbakevirkende kraft brukt på gamle konsesjoner, ville være ulovlige både etter EF-retten og etter Grl. § 97: Caroline Lund "er ikke enig i at det bør legges avgjørende vekt på hva utvalgets EØS-utreder er kommet til". Jfr. NOU 2004-26, side 118, 2. spalte.
Den uttalelsen i 2004 viser at Caroline Lund alt for flere ti-år siden jobbet aktivt mot interessene til vertskommunene hvorav de fleste er medlemmer av sammenslutningen hun har styrt med siden 1989.

Uttalelsen forklarer også hvorfor hennes ektefelle, adv. Stein Erik Stinessen, Ullensvang og Suldal sin "juridiske rådgiver" i RSK-saken, som også opptrer som "juridisk sekretær" for LVK, fraråder vertskommunene fra å gå til rettssak mot Hydro for "ranet" av RSK.
Det er selvsagt vanskelig for ham å tilråde at vertskommunene utfordrer rettslig det hans kone og advokatfirma-partner, og også ham selv, i mange år har strevet for å oppnå.
Dvs.: Adv. Stein Erik Stinessen er i denne saken sterkt inhabil.

Videre så var Caroline Lund med i Statnetts brukerråd fra 2003-2008, var med i Kontaktutvalget for energi i OED, hun representerte LVK overfor OED, hun satt i Advokatforeningens lovutvalg for energirett, og sikkert flere slike steder hvis de finnes....]

Utleie (Lov 19. juni 2009 nr. 106)

Samtidig som regjeringen forela lovforslaget om nye hjemfallsregler for Stortinget våren 2008, varslet regjeringen at den ville komme tilbake til en utleieordning for offentlige kraftanlegg i en egen proposisjon.

I brev 11. desember 2008 til departementet fremholdt LVK at:

«en fremtidig utleieordning ikke bør etableres for en periode på mer enn 10–15 år, og det ikke kan etableres rett til fornyelse av slike leieordninger».

Begrunnelsen for LVKs syn var at hensynet til et reelt offentlig eierskap må gå foran kraftforetakenes interesser i langsiktige leieavtaler, samt at slike avtaler også måtte tilbys andre private og utenlandske foretak.
[Her forteller skribenten igjen at LVK ønsker å ivareta interessene til "private og utenlandske foretak". Det vil i denne sammenheng, sannsynligvis alltid, gå på bekostning av vertkommunenes interesser.]

Stortinget vedtok i lov 19. juni 2009 nr. 106 den fremtidige leieordning for vannkraftanleggene, ved endringer i industrikonsesjonsloven § 5, som fikk slik ordlyd:

“Eier av utbygde konsesjonspliktige vannfallsrettigheter kan inngå avtale om utleie av kraftverk og tilhørende anlegg til en leietaker for en periode inntil 15 år. Fremleie er ikke tillatt.
Avtaler etter første og annet ledd må godkjennes av departementet. Eier av utbygde konsesjonspliktige vannfallsrettigheter er ansvarlig for all bortsetting i henhold til konsesjoner meddelt etter denne lov, lov 14. desember 1917 nr. 17 om vassdragsreguleringer (Vassdragsreguleringsloven), lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann (vannressursloven) eller tidligere vassdragslovgivning.
Kongen gir nærmere forskrifter om vilkårene for å inngå avtaler etter første og annet ledd, herunder om krav til eiers organisasjon og kompetanse, krav om kompetanse og stedlig representasjon for driftsoperatører og leietakere og om ikrafttredelse.”

OEDs utleieforskrift (25. juni 2010 nr. 939)

Den 1. juli 2010 trådte forskrift om utleie av vannkraftanlegg i kraft.

Forskriften gjelder utleie av vannkraftanlegg og driftsbortsetting i medhold av industrikonsesjonsloven § 5, altså for kraftverk som har konsesjon i henhold til industrikonsesjonsloven. Forskriften gjelder kun utleie av utbygde vannfallsrettigheter med kraftverk og tilhørende anlegg.

Forskriften åpner for tre avtaletyper, som alle må godkjennes av Olje- og energidepartementet. Dette gjelder avtaler der:

1. Leietakeren overtar både den kommersielle råderetten og ansvaret for drift og vedlikehold av vannkraftverket.
2. Leietakeren overtar kun den kommersielle råderetten over hele eller deler av vannkraftverkets produksjon.
3. Eieren setter bort ansvaret for drift og vedlikehold, men beholder den kommersielle råderetten over vannkraftverket selv.

I LVKs høringsuttalelse av 11. mars 2010 ble følgende fremholdt:

«Det er LVKs syn at forskriftutkastet på fundamentale punkter svikter som instrument for å etterkomme stortingsflertallets målsetting. Dersom forskriftutkastet blir vedtatt som foreslått, ser LVK en åpenbar fare for at det reelle eierskapet til norsk vannkraftsektor over tid vil kunne bli overdratt til private og utenlandske kraftforetak.»

Les hele LVKs høringsuttalelse her.

Nedenfor følger nærmere kommentarer på noen av forskriftens bestemmelser.

Krav til utleier

Forskriften setter krav til eieren (utleier), som i henhold til forarbeidene skal hindre svekkelse av konsolideringsmodellen og det offentlige eierskapet. Eier skal utpeke en representant i egen organisasjon for alle henvendelser. Eieren må være part i alle konsesjonssøknader, revisjoner, vilkårsendringer mv. for vannkraftverket.

LVK advarte mot å vedta forskriften uten å stille konkrete krav om vassdragsfaglige og tekniske kompetanse hos eier og den personen som er eiers kontaktperson for leietager. Regjeringen har ikke imøtekommet LVKs innspill på dette punktet. I henhold til forarbeidene til forskriften er det tilstrekkelig at kontaktpersonen har ”en viss vassdragsfaglig kompetanse” (merknader til § 9 annet ledd). LVK mener fortsatt at manglende krav til utleier kan innebære at utleieordningen undergraver det bærende prinsippet om offentlig eierskap av vannkraftressursene i Norge.

Inngåelse av utleieavtaler

I henhold til forskriften § 10 kan leieavtaler inngås for 15 år av gangen. Eieren står fritt til å vurdere om ny utleie skal skje. Operatøravtaler må følge regelverket for offentlige anskaffelser. Avtaler om utleie av kraftverket der leietaker overtar den kommersielle risikoen er imidlertid ikke omfattet av anskaffelsesregelverket.

LVK etterlyste i høringsuttalelsen et regelverk for prosedyrer ved inngåelse av leieavtaler, og foreslo at eier burde ha plikt til å følge regelverket for offentlige anskaffelser, selv om dette formelt sett ikke gjelder for utleie av kraftverk, for å sikre reell konkurranse mellom forskjellige leverandører. Vårt innspill på dette punktet er ikke fulgt opp av departementet.

Etablering av organisasjon i Norge

LVK ba i høringsuttalelsen om at forskriften setter krav om etablering i Norge for driftsansvarlig, begrunnet i faglige og sikkerhetsmessige hensyn. Regjeringen har delvis kommet oss i møte på dette punktet, og gitt departementet mulighet til å stille krav om driftsorganisasjon i landet i § 8 sjette ledd. Adgangen er betinget av at ikke annet følger av internasjonale avtaler.

Forhold til EØS-avtalen

Forskriften § 10 tredje ledd fastslår at avtaler etter forskriften må inneholde en bestemmelse om ugyldighet for det tilfelle at leieordningen skulle bli kjent EØS-stridig. LVK uttrykte i høringsuttalelsen at det er statens ansvar at EØS-avtalen gjennomføres på en korrekt måte, og at staten gjennom forskrift ikke kan bli fri for ansvar for brudd på EØS-avtalen. Innspillet er ikke fulgt opp av regjeringen.

[Vi bør alle merke oss at ikke så mye som ett ord står det i teksten ovenfor om at heimfallretten i praksis ble avviklet av regjeringene og stortingene i løpet av snaue to tiår, fra 2000 - 2017. Ville det ikke være naturlig at det ble opplyst på en ordrik nettside om "Hjemfall"?]

[Datoen først i filnavnet er datoen teksten ble hentet fra LVK's nettsted. Teksten ble opprinnelig forfattet i juni 2009. Dersom det er en tekst og en nettside som Lund & Co har glemt, eller ikke har brydd seg med å oppdatere, forteller også det hvor lite opptatt LVK og dets "juridiske sekretær" er av at heimfall-retten - på det ene området etter den andre - ble fratatt vertskommunene....

"LVK" står for "Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar" som har ca 160 norske kommuner som betalende medlemmer. Litt av de innbetalte medlemsavgiftene blir brukt i forbindelse med at ledende politikere og administratorer i disse kommunene hvert år blir invitert til usedvanlig hyggelige LVK-samlinger - landsmøte, landsstyremøter og arbeidsutvalgsmøter - på hotell rundt omkring i landet. Og noen av disse kommunale lederne blir valgt ut til å sitte i "Landsstyre" og diverse "arbeidsutvalg".
Sekretariatet er det ekteparet Caroline Lund og Stein Erik Stinessen som tar seg av. ... Forretningsideen deres om å opprette og å drifte diverse sammenslutninger av norske kommuner, har fungert meget godt for dem i alle år, og den har aldri vært mer lønnsom enn nå.]

Sist redigert 16. juni 2023.